Jeg liker å se på meg selv som en lagspiller i hverdagen, på jobben og på idrettsbanen.

For tiden praktiserer jeg mine egenskaper som lagspiller under Norges kamper i håndball-EM. Jeg sitter rødsprengt og andpusten i sofaen og maner mine landsmenn fram til seier etter seier.

Pedagogikken i mine tilrop kan naturligvis diskuteres. At jeg i kampens hete kan beskylde Kristian Kjelling for å sniffe hårprodukter og skyte som et skjeløyd esel med bind for øynene må være greit. Jeg vil bare det beste både for Kjelling, laget og Norge.

Det er kanskje utradisjonelt å foreslå at mannen skal piskes på pungen med ståltråd for å lære å ikke være så ego i angrep – særlig etter at han nettopp har bommet på sitt femte skudd på rad – men det får driste seg. Hvis Kjelling blir bedre på banen, melder jeg meg frivillig som pisker.

En annen som irriterer meg er Erlend Mamelund på 1,97 meter og nærmere 100 kilo. Av og til står han som ei skolejente i forsvar og klarer ikke å komme seg ut og takle skytteren før det smeller. Som den lagspilleren jeg er, er det helt naturlig for meg å komme med litt positiv kritikk til Mamelund fra sofaen. Jeg ønsker jo bare å oppildne ham til å gjøre en bedre innsats neste gang. Om det hjelper at jeg skriker ut at han er en saueskjender og sengevæter vites ikke, men jeg føler meg likevel som en viktig brikke i laget.

Som patriotisk tilskuer føler jeg meg som den åttende spilleren på banen. Jeg vil at «vi» skal vinne EM, og skyr ingen midler i jakten på gull. Ingen triks er for skitne, og ingen tilrop for ufine. Når jeg hyler ut de groveste nordnorske glosene jeg kan etter mine uheldige lagkamerater, får jeg selv en bøtte kjeft for mitt «engasjement» fra Madammen.

Hun kjefter sikkert på meg fordi hun vil mitt eget beste …