Jeg fikk gleden av å være til stede live da loddene til årets Nordsjøritt ble fordelt mandag kveld.

Midt i intervjuet tok nysgjerrigheten overhånd, og jeg logget meg på Nordsjørittets hjemmeside via iPhonen og ble med i trekningen om startplass. Som så mange andre fikk jeg rødt lys, men det duger dessverre ikke som unnskyldning for å holde seg på sofaen framover.

Jeg skulle gjerne vært med i hylekoret og skjelt ut både bedrifter, rittets ledelse og slagordet «For folk flest», men nå har det seg slik at Rogalands Avis er én av bedriftene som har skaffet seg plasser i rittet. Det betyr at jeg må stille på start uansett. Selvfølgelig var jeg som vanlig stor i kjeften da utfordringen om å delta ble sendt rundt på fellesmail og en etter en sa ja. Da en i redaksjonen påsto at han skulle slå meg med minst én time på sin gamle apache-sykkel, slo konkurranseinstinktet til, og så var det gjort. Nå er det bare å grue seg til juni …

Natt til tirsdag, etter at jeg hadde fått rødt lys, men samtidig visste at jeg måtte stille, drømte jeg om Nordsjørittet. Jeg beinet rundt med ski på beina i et snødekt landskap og hadde rotet vekk startnummer og glemt å registrere meg. At jeg i drømme hadde valgt å stille til sykkelrittet med ski på beina, gjorde bare marerittet verre.

Jeg spurtet fram og tilbake i startområdet (stadig med ski på beina) for å ordne alt i siste liten før start, og var faktisk full av melkesyre allerede før rittet var i gang. Den eneste trøsten var at den ene redaktøren som startet før meg faktisk labbet i vei på snøen til fots med en unge på slep på et akebrett (!).

Jaja, det er i alle fall bedre å stille med litt mareritt og debutantnerver enn med røykelunger og fyllenerver. Og hvis han på apachen slår meg med én time, da slutter jeg i avisen.

Dere er herved advart.