Madammen gjorde meg oppmerksom på mitt eget speilbilde her om dagen. Det pleier jeg ellers å ha rimelig god oversikt over selv, men det kan se ut som om mitt ego har spilt meg et aldri så lite puss.

Midt i pannen var to dype streker på en linje, og rett over dem nok en strek. Jo da, disse strekene har jeg sett før og faktisk beundret i mitt ellers så ungdommelige ansikt. Jeg har trodd at de popper opp som kritiske følehorn når jeg griller intervjuobjektene mine på jobb, og ellers trer i kraft når Madammen spør om den syvende blusen hun prøver er fin og munnen min sier at den er flott, mens strekene kommer fram i pannen og signaliserer tydelig at shoppingturen bør ende snarest.

Da jeg nistirret i speilet og anstrengte meg til det ytterste for å slappe av i ansiktet, oppdaget jeg til min store skrekk at de nektet å rette seg ut. Strekene har rett og slett blitt til permanente rynker.

Og det til og med før jeg har fått barn. Hvor skal dette ende? Er det bare å henge meg opp i et horn på veggen som syvende far i huset allerede før fylte førti?

At mine egne øyne har regissert dette selvbedraget i Gud vet hvor lang tid, kan tilgis. Jeg er tilbøyelig til å innrømme at det er lett å miste fokus når det er så mye annet pent å se i speilet. Kroppen har naturligvis svart instinktivt med å svekke synet for å redde seg selv fra selvinnsiktens fornedrelse.

Madammen valgte å påpeke mitt falmende speilbilde på selveste Valentinsdagen. For ikke å få et lignende ballespark til neste år skal jeg vurdere å diske opp med en rose eller to.

Heldigvis skal jeg på rekreasjonstur til utlandet. Det kunne ikke passet bedre. Jeg satser på å finne en lokal Jan «thai» Tomas som kan massere pannen min i tre uker, og komme hjem mer avslappet og strammere enn noensinne.

På gjensyn!