Jeg har kommet litt i forkant på kantene i det siste. Forrige uke var vi i Røldal, minsten og jeg. Nå sitter Grimnesen og jeg her i Jerez de la Frontera, i shorts, i golfbil, med køllene klare.

Leiligheten på Hordatun var helt konge. Å slippe å tenke på frokosten er ren luksus. Nå vet jeg hvordan Sonja og Harald har det … Vi fryktet at Grimnes jr. ville bli rammet av akutt hjemlengsel. Det slo heldigvis ikke til. Gutter i tenårene har ikke vondt av å venne seg til verden «der ute». Det hjalp nok på at Grimnesen lastet jeepen og dukket opp i gjestesengen den siste natten. Men jeg ser ikke bort fra at jr. hadde holdt ut helt på egen hånd. De er i ferd med å tørke vingene de to kanaljene, der de sitter og småskiter på reirkanten. Snart kaster de seg ut i det.

For min egen del ble det en rolig vinterferie, i hvert fall så lenge jeg var i Røldal. Ryggen kranglet litt i uken før vi dro til fjells, og jeg vurderte aldri å dra de vanlige triple salkovene med helskru. Faktisk lot jeg spesialutstyret stå igjen på Røkkebu uken før ryggen meldte seg inn i diskusjonen. Sannheten er at jeg valgte Nordthug foran Lund Svindal, eller Gjermund Eggen foran Håkon Mjøen … tog du an?

Men noen fine, små turer ble det også på meg. Ungene dro til med fire strake i trekket, og var så møre i kroppene den siste kvelden at de ble et enkelt bytte i Monopol. Den nærmest rituelle snøbadingen i bare boxere (ungene, ja) så vi heller ikke noe til den kvelden. De sovnet før de traff putene.

Det er bare rundt ti grader på morgenen her i Spanien, men nærmere tyve midt på dagen. Jadda, jeg lengter hjem …

Minsten har blitt en munnrapp, liten rakker (sikkert etter moren). På veien hjem fra Røldal så vi mange «Se-opp-for-hjort-skilt». Han saumfarte skogkantene ivrig. «Husker du hjorten vi så på Jelsa?», spurte han. «Ja … og damå», sa jeg. Ti tause. Så kom det: «Hjort e hjort, far!»