Gutter. Det var oss, forrige uke. Tenk deg å våkne uthvilt og yr hver eneste morgen i en hel uke, rusle bort til ferdig frokost med alt du kan drømme om, ferdig tilberedt. Golfbilene sto parkert, fulladet, like utenfor frokostsalen. Vannflaskene som fulgte med elbilene ble kjapt komplementert med et par, tre varianter av foredlet vare. Så var det bare å kjøre til første teested, to hundre meter fra leilighetene. Livet er godt!

Etter å ha ligget i golfdvale siden et par uker før jul, var spenningen høy innad i laget. Det er Grimnesens gutter jeg turnerer med, som et slags sjette hjul på vognen. Kanskje er det et slags avansement? I fjor startet jeg som åttende hjul på doningen. Ville svingen sitte etter 12 kalde ukers hvile? Det gikk forbausende bra. Riktignok feide ikke Grimnesen og jeg feltet av banen dette året, slik som i fjor. Men vi holdt liv i håpet om å få navnet på statuetten helt til siste dag. Da ble vi grundig satt på plass. Min eneste trøst er at Grimnesen endte på plassen bak, og at han (som vanlig) ble et enkelt bytte i match.

På avreisedagen, lørdag, hadde vi booket tid på lykkebanen til Tage, San Roque, et par mil fra Gibraltar. Regnet sto ned. Det var så ille at vi måtte finne oss et parkeringshus for å lunsje. Regnet varte hele dagen. Golf på ærverdige San Roque ble byttet ut med apekattene i festningsberget i Gibraltar. Men det ble en tvilsom kulturøvelse. Etter å ha truffet den spanske versjonen av en sint Martin Schanche, som bussjåfør i fjellsidene av Puerto Rico, i januar, sitter frykten for kjøring langs smale fjellskrenter dypt og inderlig i ryggmargen.

Grimnesen var en omsorgsfull sjåfør. Likevel kaldsvettet jeg der vi sikksakket oss opp mot kanonstillingene … og apene. Ja, i motsetning til enkelte av de andre valgte jeg fryktløst å late vannet i skogkanten – selv om blåballete hannaper lusket rundt meg. Nedturen med bil la beslag på all redsel. Tenk at jeg skulle bli så pysete …