Jeg har mine tvil om folkene bak Nokas-filmen har fått med seg det som egentlig skjedde rett før og under ranet. Husk at Rogalands Avis hadde en hel hær av ansatte som iakttok selve ranet fra vår terrasse med panoramautsikt over Domkirkeplassen. Vi så alt. Derfor tok vi heller ingen bilder, da det var innlysende at det bare var en øvelse. Ikke engang da tåregassen kom ante vi lunten. Og hvem orker vel å fotografere en øvelse når man svir så gyselig i øynene?

Jeg tviler på at Nokas-folkene har fått med seg i manus at Margareth løp ned for å ta seg en alvorsprat med Kjell Alrich Schumann. Ja, hun spurte han rett ut, siden det drøyde slik: – Når skal øvelsen begynne? Til meg har Margareth fortalt at Kjell virket morgengretten. Han bare gryntet og fektet henne bort med geværet. – Suring, sa Margareth, snudde han ryggen til og tuslet tilbake til terrassen. Dette burde være selve starten på filmen. Den forteller mer enn noe annet om hvilken jomfruelig uskyld som ble punktert i Stavanger 5. april 2004.

Det var først da bilkollisjonen skjedde, at mistanken kom snikende. Kunne det være et virkelig ran? Man ødelegger da ikke biler under en øvelse, i alle fall ikke i Rogaland.

Vi hørte så rykter om at en av ranerne kunne være igjen i Handelens Hus. Politiet lå på takene og siktet mot vårt nabohus. Vår teori var da at hvis raneren ikke hadde kommet seg bort, hadde han etter all sannsynlighet kommet i prat med Engwall Pahr-Iversen, som har kontor i bygget. Hvis Engwall først har kommet i prat, er det neimen ikke lett å slippe unna. Jeg ringte til Engwall. – Hei, det er Ole. Hvis du tilfeldigvis har kommet i prat med en med finlandshette, er det på tide å stoppe samtalen. Det er et femtitall med uniformerte som venter på han.

I Rogalands Avis har vi som trodde at ranet var en øvelse i ettertid lært: Av øvelse blir du mester.