Jupiter er for tiden godt synlig på nattehimmelen, så synlig at enkelte nå tror at det her er snakk om en UFO. De fleste rare ting man ser på nattehimmelen har så langt hatt en god forklaring. Denne gang fikk vedkommende som filmet Jupiter i fem strake timer en forklaring fra entusiastiske astrofysiker Knut Jørgen Røed Ødegaard: Det han så var Jupiter og det som rørte seg var hans vibrasjoner med kamera.
Slik er det også med den vitenskapelige letingen etter liv på andre planeter. Mange tror at de leter etter intellektuelle likesinnede, men i virkeligheten leter de etter éncellede bakterier. Et håp om å finne en bakterie som har klort seg fast på en gassplanet, hvor den har levd sitt liv i perverse minus eller pluss 120 grader i milliarder av år. Et vesen uten eget morsmål og som neppe har fått anledning til å ligge i en fluktstol for å gruble over livets realiteter. Vitenskapsfolkene vil juble mer over funnet av en éncellet bakterie langt der ute i verdensrommet enn en turistbuss full av svensker på handletur til Drøbak. En slik primitiv form for liv fra en annen planet er såpass lite eksotisk at selv en livstrøtt klamydiabakterie neppe ville forsøke seg på flørte med en éncellet turist fra verdensrommet.
Det er rart med alle som nå løper til pressen fordi de ser underlige ting på nattehimmelen, alt fra værballonger til planeter og satellitter. For en del år tilbake så jeg sammen med Arild Abrahamsen i Aftenbladet, kunstneren Per Dybvig, samt en journalist fra VG, på nattehimmelen i Haugesund en stor lysende kule som hang stille noen hundre meter over hodene våre. Den hang der lydløs i et par minutter, mens vi funderte på hva det var. Da vi endelig gikk for værballong, raste den avgårde med en akselrasjon fra 0 til 100 km/t på under ett sekund. Vi bestemte oss for å holde kjeft, vi var tross alt på filmfestival klokken halv to om natten. Vi kom ikke engang på å løpe til pressen. Hvem ville forresten tro oss? Journalister på filmfestival?