I en måneds tid opplevde jeg at kona oppførte seg som det var ett eller annet hun vil skjule for meg. Ikke det at jeg kunne ta henne på noe konkret, men det virket litt mistenksomt at hun dempet stemmen i telefonen hver gang jeg kom inn i rommet. Ikke mindre mystisk, når hun som ellers aldri springer, la på sprang ut av rommet når telefonen ringte. Jeg kunne spørre: – Hvem var det som ringte? – Det var Cecilie (min datter). – Hva ville hun? – Nei, det var ingen ting. – Har hun begynt å ringe for å si ingen ting? – Nei, det var bare … (etterfulgt med en avledningsmanøver som:) – Har du husket å ta ut søppelspannet? Det er den brune dunken i dag. Jeg er, for den som vil lure noen, så praktisk anlagt at når jeg kommer tilbake så har jeg glemt hva vi snakket om.

Så viste det seg at etter en måned med diffuse telefonsamtaler og kryptiske meldinger kulminerte det hele med et overraskelsesselskap, fordi jeg feiret et rundt tall. Jeg er en ihuga motstander av å feire mine egne bursdager, derfor kom jeg også i beste tro til min datter om at jeg kun skulle sitte barnevakt. Innrømmer at jeg har problemer med å ta hint. Selv da jeg møtte min svigersønn stivpyntet i dress i døren og kunne skimte et langbord oppstyltet til fest, var jeg fortsatt overbevist om at jeg kun skulle sitte barnevakt. Bange anelser fikk jeg først da et tjuetall gjester kom stormende inn og ropte gratulasjoner. Kjekt er det å sitte barnevakt, men da syntes jeg at antall innkalte barnevakter var en smule overbooket og ikke minst overdrevent oppstemte.

Slike overraskelser kan fungere som medisin i hverdagen. Men medisiner også har sine bivirkninger. Her ble bivirkningen en form for paranoia. Min kone som jeg trodde ikke kunne lyve for meg viste seg å være rene håndverkeren på løgner. Når hun i dag tar telefonen og sier: – Det var din datter som ringte og spurte om jeg kunne hente henne. Da sier jeg: – Og det vil du at jeg skal tro?