Det er ikke bare min gode kollega Tob som var i Røldal i helgen, jf. gårsdagens utgave av denne spalte. Sammen med Baronessen satte han et positivt preg på oppholdet, ikke minst var det et syn da han dro på nyttårsfest i månesko. Det var i det hele tatt svært mye folk i grensetraktene mellom Rogaland og Hordaland i helgen, mer enn jeg noen gang har sett der oppe. Kjekt det, ikke minst for de næringsdrivende.

Det var kø både i baren og i skiheisen, ikke minst i sistnevnte, og særlig i det som kalles varmestuen.

Av hensyn til mine to sønner prøver jeg så godt jeg kan å holde en lav profil når jeg nærmer meg steder alt ikke er som det skal. De blir så flaue når jeg for eksempel stiller kritiske spørsmål på bensinstasjoner, butikker og slikt, og derfor prøvde jeg så godt jeg kunne å tenke på noe kjekt da jeg sto i køen i den nederste varmestuen. Etter en halvtime viste det seg at jeg sto i feil kø, jeg sto der maten ble utlevert – ikke der vi bestilte og betalte.

Noe oppgitt gikk jeg bort til de sultne og spurte om jeg skulle stå videre, det nikket de bekreftende til. De satt for øvrig ved et bord som lignet en grisebinge, fullt av tomme og halvtomme flasker, yoghurtbegre, smuler og salatrester. Slik det i grunnen ser ut i nokså mange varmestuer, men i helgen var det ekstra ille. Ryddingen overlates visst til gjestene, stedet hadde blitt stengt på flekken om Mattilsynet hadde dukket opp.

Vel, jeg fikk etter hvert bestilt både mat og noen til å rydde, samtidig som jeg tydelig merket «aha, en vanskelig kunde»-blikket og -kroppsspråket på de bak disken. Etter nok en halvtime gadd jeg ikke mer, den vanskelige kunden ba rett og slett om å få pengene igjen. Blikket og kroppsspråket var der med en gang, men etter litt fram og tilbake fikk jeg pengene mine.

Store deler av tretimerskortet i heisen ble altså kastet bort i et hinsides opplegg i varmestuen, neste gang disse fjolsene drar til fjells smører de matpakke.