Episode 10:
Turen hjem fra Hagavik og Os ble lang. Dagmar, eller hva nå den voldsomme dama het, feide folk på sjøen og stoppet ferjene fra Arsvågen. Timene gikk. Heldigvis hadde ikke Andrew røpet planen sin: Å stoppe morfinforgiftningen med det samme han kom seg hjem. Jeg siste de morfinlignende som drops, og ble fjågere og fjågere i ferjekøen.

Nedturen sto klar til meg. Kulden slo mot meg da jeg åpnet ytterdøren hjemme. Hvem hadde glemt å lukke døren i gangen? Vinteren kan være hard i et hus fra 1958. Jeg lever etter gamle Svendsens prinsipper. Maks 20 grader i stue og kjøkken. Det betyr at to panelovner tikker og går. Når hormongutten klager på temperaturen fyrer jeg opp kaminen med én av de utgåtte sengene overetasjen er fylt opp med. Blir det over 22 må jeg kaste T-skjorten.

Det var ni grader. Den kalde luften fra overetasjen hadde seget ned og okkupert mine rom. Kætrin the cat satt med et lidende blikk ved det tomme matfatet. Som vanlig hadde guttene sultefôret den stakkars skapningen. Jeg humpet rundt, fant luksusmat til pus, skrudde ovnene på gløding og fyrte opp i kaminen. Mors gamle hofte-handikapstol ble rullet inn foran kaminen. Etter en time kunne ytterjakken ta plass på hengeren sin.

Den nye hoften er suveren. Allerede der i stolen, den første dagen hjemme igjen, visste jeg at jeg bare ville være halvveis når jeg kom til februar. Men det er godt alt som er gjort. Nå vet jeg hvor galt det var.

Festen kom i tidligste laget. Snaue to uker etter Bierling hadde jeg byttet ut morfinen med et glass rødvin eller to. Nå kom akevitten på bordet. Mine erfaringer er usle på det feltet. Jeg kvalitetssikret hvert steg, både i trapper og på holken. Baronessen var uheldigvis også opptatt av mine bein … og trappen hadde verten laget selv, en artig to-tre-variant!