Episode 2:
«Ja, du har vel husket å ta med arbeidslampe. Det går ikke an å male i dette tussmørket her,» sa baronessen tilkjempet rolig. Det var bikkjekaldt i stuen fra før. Nå var det rett før det la seg rim på innsiden av rutene.

Hadde jeg overspilt min rolle som handyman? Jeg visste at hun har et usedvanlig godt lag med håndverkere. Trodde hun at jeg i kraft av min alder var mye mer rutinert enn jeg er? Gode råd var dyre. «Vil du ha litt mer vin?» En drøy time senere så det mye lysere ut. Kombinasjonen av stigende temperatur, romsligere stue, rødvin i glass uten stett og bedre nattsyn fikk overmotet fram igjen: «Skal vi grunne litt?»

Jeg holdt god avstand da jeg spurte. Hun hadde vært morsk og irritabel etter fadesen med arbeidslampen. Hadde jeg bare glemt den var det så sin sak. Verre var det nok at jeg avslørte manglende faglig ekspertise. «Dra meg til fjells for å male en hytte innvendig, i september, uten arbeidslys. Er han både halt og senil?» sto det skrevet over hele det vakre, vantro ansiktet hennes.

Hun jobbet seg ut av det. Den skal hun ha. Det er mye guts i denne dama. Selv om hun hadde vært et åpenlyst valg i rollen som mørk, eksotisk magedanserinne dersom Iduns ivrige teatergruppe hadde valgt «Tusen og én natt» i stedet for «Kaos og kjærlighet» i 1982, har hun arbeidskapasitet og stayerevner som en fjording.

Det ble ei lang økt. Røkkebus største seng er i smaleste laget for den smekre skapningen på 177 cm. En dobbeltseng på ukurante mål. Kanskje er den 130 cm bred? «Jeg MÅ bare ha god plass rundt meg når jeg skal sove,» sa hun med myndig røst. I ettertid er det vanskelig å vite om det var vinen, testosteronet eller mitt generelt gode sovehjerte som svekket min aktsomhet. Det første, og siste, jeg husker er at jeg følte hele rommet eksplodere …