Episode 10:
Mye snø har dalt fra himmelen siden vi var på Røkkebu sist. Ja, det var så lenge siden at de åtte jærstolene hadde fått sine tre strøk Lady oljemaling, hvit. Tiden var inne til å få dem tilbake der de hører hjemme – rundt spisebordet på Røkkebu. Og da er det sånn at det mest praktiske er å laste dem inn i Hiacen. Ingen får både i pose og sekk. Den suverene Golfen til Baronessen måtte nok en gang holde seg i garasjen sin. Kjøresikkerhet og komfort måtte ofres til fordel for min elskedes store lastekapasitet.

«Eventyret i Røldal» hadde gjort noe med meg. Jeg styrte henne på en ny måte der vi buldret oss oppover på stadig mer snødekte veier. «Skulle jeg bite i det sure eplet allerede før nedkjøringen mot Tonstad?» Etter Røldal hadde jeg brukbar dreis på kjettingene. Det var ikke det som holdt meg igjen. Mer det defensive i å ikke la den trofaste bommå få vise at hun kunne fikse det.

Bekymringene var overflødige. Tigradersbakkene ned til Tonstad gikk fint, og det samme gjorde oppstigningen fra Haughom. Problemene begynte da jeg skulle legge på kjettingene ved avkjøringen fra hovedveien. Hytteveien har både stigning og hårnåls. Baronessen spratt ut av bilen med meg, og jeg konsentrerte meg om venstre bakhjul.

Kjettingteknikken tilsier et halvt hjuls rygging. Det var da jeg fant ut at hun var i gang med den andre kjettingen … Lykken var bedre enn, ja du vet. Jeg fikk berget henne hel inn i bilen, lagt på kjettingen og «tankset» oss opp så langt brøytingen går.

Hun fikk et litt rart uttrykk i ansiktet der hun sto fullastet og så meg hekte på trugene. «Du kunne nevnt at vi skulle gå hundrevis av meter gjennom metertjukk nysnø … jeg er ikke helt kledd for dette.» Før jeg fikk forsvart meg ble hun en skygge i mørket. Jeg stusset litt da hun valgte nordsiden av de to nye hyttene, men, men …