Episode 11:
Det er begrenset hva du kan få med deg på ski i metervis av puddersnø. Jeg lesset på det armer og bein (les: hofter) kunne bære og tråkket sti med trugene langs sommerveien som ikke blir brøytet. Det er bare snaue 200 meter opp til Røkkebu fra snuplassen, så jeg glemte faktisk ut Baronessen et lite øyeblikk.

Langt oppe på sletten nordvest for hytta syntes jeg én av de mørke punktene beveget seg. Jeg ropte det lungene klarte. Ingen lyd kom nedover. Røkkebu var nedsnødd. Nøklene måtte graves fram fra snøeventyret. Med bagasjen vel i hus startet jeg søket etter den bestemte dama …

Sletten i nordvest er avgrenset av fjell på begge sider. Det var derfor ingen stor fare for at hun skulle forsvinne i snømørket. Lyden ledet meg. Hun freste som en lemen, eller kanskje mer som en gaupemor med nyfødt kull – og ryggen mot fjellveggen. Jeg holdt klokelig en lav profil. Ordvalget egner seg dårlig på trykk, men mine forberedelser av turens siste 170 meter var ennå et sentralt emne …

Jeg ante ikke at hun hadde hatt flere par ski å velge i for vanlig «landskapsgåing». Hun fikk trøbbel med bindingene, og skivalget var helt klart feil. Temperament er fine greier. Det blir sjelden ulmebranner når Baronessen tenner pluggene. Et kvarter senere var hun like blid igjen. De nye fargene på hytta gjør oss godt.

Jeg fikk god hoftetrening på de fire-fem trugeturene ned til bilen for å få alt i hus. Det var litt Lars Monsen-takter over meg. Himmelen var stjerneklar og luften var skarp og god. Ja, jeg glemte nesten å tenke på oppgaven som sendte meg helt ned i kjelleren, mentalt, da vi var oppe sist. Å male bak dusjkabinettet som fyller det nye baderommet til ripa.

Denne gangen kunne selv ikke kjettingkjøringen helt ned til Eigelandsdal sette meg ut …