Han koser seg litt ekstra, Grimnesen, når han får fyrt av sin favorittreplikk: «Hei, pus. Alt okei?» Jeg tar det med stoisk ro. Om tiltalen skulle bekymre meg, så viser jeg det ikke. Faktum er at Grimnesen holder seg med en tjukk, gammel hannkatt der hjemme på Grannes. Den er sikkert elsket, men selv ikke Grimnesen sitter vel og klør det feite, gråskitne beistet mens han ser film på 150-tommeren sin …

Nei, da er det andre boller hjemme hos oss. Kætrin the Cat er en slank, spenstig og renslig dame. Hun bruker like lang tid på å stelle pelsen sin som Baronessen, og er nesten like glad i å bli klødd. En dame etter min smak.

Hun er også god til å uttrykke seg. Jeg er aldri i tvil om hva hun vil. Så snart hun hører lyden av Hiacen dropper hun beilende hannkatter og stormer hjem for å møte meg i bislaget. Etter en kjapp inspeksjon av matfatet starter smiskingen. Først en høylytt forklaring av mine oppgaver, så gnir hun seg langs leggene mens hun sensuelt senker stemmen til et lavere nivå. Nytter ikke det, legger hun seg på ryggen og tilbyr meg magen sin. Det gjør susen.

Det hender hun synes jeg er for kjip med tunfisken. Som oftest stemmer det bra. Jeg vil ikke at hun skal bli et matvrak som dropper tørrfôr og vitaminer. Hormongutten synes jeg er for snill, men det er bare tull. Det hender nok jeg lar meg lure, men det er med åpne øyne. Alle trenger noen dager der de får det som de vil, ikke sant?

Nå nærmer det seg stygt én av de ukene i året der Kætrin lurer på om jeg har sviktet henne for godt. Gutta boys skal sydover for å dyrke seg selv. Barnslig, men veldig, veldig kjekt. Det er da hun finner ut hvem som er mest glad i henne. Svaret sier seg selv. «Bit aldri den hånden som gir deg mat …»

Kanskje klarer hormongutten sørge for at hun ikke sulter, denne gangen? «Okei, pus?»