Høyre ønsker nå forbud mot tiggere. Burde man heller ikke forby fattigdom? Det skjer at jeg gir en liten slant til tiggerne. Forleden ga jeg, som den sjenerøse sunnmøring jeg er, 17 kroner til en kvinne som tigget. Tilbake fikk jeg et stort smil og et sjenerøst: «God bless you». Det skulle ikke mer enn 17 kroner til for å få et menneske til å stråle opp i oljehovedstaden. Hva ville toppledere i næringslivet med sine millionlønninger ha sagt om de fikk 17 X 1000 kroner i lønnsøkning? «God bless you»? Neppe.

Jeg anbefaler alle på det varmeste å gi noen kroner til våre tigger så lenge ikke forbudet mot fattigdom er iverksatt. Noen klager også over innpåslitne prostituerte. Hvorfor ikke gi dem også en slant. Du trenger ikke ha sex med dem, for de er ikke innpåslitne fordi de er så underernært på sex, men fordi de mangler penger. Tror virkelig horekundene at de er underernært på sex?

Har velferdsstaten blitt så rik at vi ikke lenger tåler å se tiggere? Men vi må tåle å se at de rike blir stadig rikere i en by som begynner å flomme over av Porscher og andre eksklusive forurensende framkomstmidler. At antall Porscher øker proporsjonalt med antall tiggere sier noe om den verden vi lever i. I motsetning til Porschen så forurenser heller ikke tiggerne. De fleste sitter stille sammenkrøket på en liten kvadratmeter med sin kopp i hånden. Takk og pris for at vi har tiggere i byen som kan minne oss på at vi lever i en verden hvor noen svømmer i penger, mens andre drukner i fattigdom. Porschen trenger noen hundrings for å kjøre noen mil, mens du kommer langt med å gi en tigger en tier. Bare prøv: «Good bless you».

I Romania er det forbud mot å tigge, med andre ord forbudt å være så fattig at en må tigge. Noen sier at du ikke må gi tiggerne noe for da kommer det bare flere tiggere. Akkurat som man advares med å kaste mat til duene i parken for da kommer det bare flere rotter …

Det er fantastisk å oppleve at Fisketorget er tilbake. Pusset og stelt og klar til servering og salg. Endelig fast fisk i byen. For en flott attraksjon. Jeg var nylig innom og spiste høyt rekesmørbrød som smakte fortreffelig. På menyen var det også røkelaks, sild og fiskesuppe og mye mer. Akkurat slik det skal være.

Og fra nå av kan det bare bli bedre og mer etterspurt. Det bestemmer kokken og servitørene, og kundene vil strømme til, tror jeg. Jeg så ikke frosne reker, men det kan jo hende at folk tar feil og tror rekene er frosne hvis de ligger på is. I alle fall var det en kjekk opplevelse. Det kan til og med være lurt å ta bussen for neste besøk. “Tog du ’an?”.

Svenske servitører er vi vant med, og de er både høflige og stilige unge menn.. Noen små innkjøringsproblemer må regnes med, men majonesen og sitronen kom rast på bordet da det ble etterlyst. Det er liksom fast følge de tingene der. “Usjekta”.

Her er unge og gamle, små og store. Det er første gang jeg ser en toåring på høy barnestol spise høyt rekesmørbrød. Dette lover godt. Det eneste skår i gleden er at den trøstesløse steinørkenen, også kalt Torget eller Piazza del Fiasko, må forseres før du kommer til Fisketorget. Men det er bare å bite tennene sammen, trekke lua godt nedover, og sikre deg en stol innenfor. Da er du trygg, og du kan sitte med ryggen mot Piazzaen og fronten mot sjøen. Verden ser lysere ut den veien.

Jeg begynner å få troen og håpet for byens beste tilbake. Men det er enda en del ugjort. Dette Torget må bare ordnes. Jeg blir heller ikke ekstatisk av å se det nye Konserthuset. Men jeg gir meg lov til å skifte mening. Zara må få sin butikk i Kirkegata slik at det blir litt nødvendig å ta seg en bytur.

Det beste til slutt: Kremet fiskesuppe. Ute er det fint vær og servering hele sommeren. Kommunen sørger for nok av parkering og alle parkeringsvaktene er på ferie. Ferien varer og varer, dette blir en sjelden flott sommer.

Så har jeg fått mitt pass påskrevet av Kvinnegruppa Ottar. Randi Mobæk har i et leserbrev skrevet: «Nå har også Ole S. Nerheim gått seg vill i debatten om hvordan stoppe prostitusjon.» Her blir jeg kritisert for å sidestille det å selge øl med at noen prostituerer seg. Hvor hun så konkludert med at kvinnekroppen er ingen vare og skriver: «Ei ølflaske er ei vare, uten følelser, uten blod, svette og tårer. Uten skadevirkninger av å bli tatt på med hard hånd. Uten smerte over å ha blitt innbrakt av politiet for å ha «fristet» noen til å kjøpe seg».

I leserbrevet står det også at min ytring er en kommentar. Vel, det er vel strengt sagt en petit som kalles «På kanten» og er langt fra noen leder eller seriøs meningsytring, men en liten snutt som skal inneholde en smule humor og være litt: «På kanten». Jeg kom i skade med å få en lettsindig assosiasjon angående lov av salg, men ikke kjøp av seksuelle tjenester, opp mot forbudet med å kjøpe øl før bevegelige helligdager.

Jeg føler meg ikke noe særlig truffet, og har heller ikke gjort meg til talsmann for horekunder. Tvert imot. Og tro det eller ei, men jeg har også oppdaget forskjellen på kvinner og ølflasker.

La oss tenke oss at jeg ikke hadde skjønt forskjellen på kvinner og ølflasker? Hadde store problemer med å se forskjellen på ei korka ølflaske og ei helt korka kvinne. Levde i den tro at lyst lett øl og lyse lette blondiner var samme sak. Noe man bare kunne helle i seg og ruse seg på, og hevde at øl og kvinner smaker best før piffen går ut. Trodde at ølflasker utstyrt med etiketter og kvinner som klistrer på seg etikette var samme sak.

Hadde jeg ment noe slikt så lurer jeg virkelig på hvilke reaksjoner jeg da ville ha fått? Den eneste likheten jeg kan se mellom kvinner og ølflasker er: Rister man litt på Ottar-damene så kan det lett bruse over.

Vi nærmer oss mai, årets vakreste måned. Hvor forventninger om sol og varme skyter like stor fart som knoppene på trærne. På lik linje med fossekallen som er Norges nasjonalfugl og slimålen Norges nasjonalfisk ville mai
utvilsomt blitt kåret som nasjonalmåned. De fleste vet at 17. mai
er dagen vi feirer for Norges grunnlov, langt færre vet at
vi markerer dagen med
inspirasjoner fra Danmark.

I rusen over mai måned kan vi bare nevne at det var Bjørnstjerne Bjørnson som skrev diktet: «Jeg velger meg april» og som har fått æren for 17. mai-toget. Derfor tror de fleste at 17. mai-toget er så fullblods norsk som det kan bli. Vel, hvor kan Bjørnson ha fått ideen fra? Det første 17. mai-toget ble arrangert i Kristiania i 1870. Tilfeldigvis, to år før, var Bjørnson og hans sønn Bjørn i Danmark i 1868. Der fikk de
oppleve en skoleklasse som
skulle på landtur. Det Bjørnson fikk se var barn som gikk i tog med danske flagg og sang.
Bjørn som da var ni år fikk selv være med i toget. Ifølge Bjørn skal faren da ha tatt av seg
hatten og ropt «Leve Danmark». Rikard Nordraak, fetter av Bjørnson, som skrev vår
nasjonalsang er helnorsk, selv om han fikk sin musikkundervisning av den danske komponisten Carl Ludvig Gerlach.

En annen ting: Hvorfor feirer vi
17. mai, når grunnloven først ble signert og beseglet 18. mai?
At teksten til grunnloven lå klar dagen før er vel som å feire
forlovelsen i stedet for bryllupet. De fleste feirer selve bryllups-
dagen, ikke den dagen bryllupstalen lå ferdig.

Hva så med den ekte norske
russefeiringen? Sorry, den er dansk og hadde sin opprinnelse fra 1800-tallet på universiteter i Danmark, før det fantes norske universiteter. Ordet russ er arvet fra det danske ordet rus, som er en forkortelse av det latinske
rusticus, «rural». Rural er det motsatte av urban, og hentyder på dem som kommer fra mer grisgrendte strøk (bønder i byen). Den danske russefeiringen ble brukt til å latterliggjøre nye
studenter ved universitetet.
Ikke minst mot norske studenter som kom fra rurale strøk for å studere i Danmark.

Med andre ord så er pioneren
bak 17. mai-toget en forfatter som valgte seg april og ropte: «Leve Danmark» og hvor vi feirer dagen før selve grunnloven ble signert.

I mange år har noen av oss ventet på å få den spanske motekjeden Zara til Stavanger. Den finnes allerede andre steder i landet, men Stavanger er holdt utenfor. Grunnen er nok en markedsundersøkelse som ble gjort for noen år siden. Utskremte medarbeidere fra nevnte firma sto på Arneageren for å telle hvor mange som bar handleposer. Det ble for få.

Nå ser det ut til at kleskjeden gjør sitt inntog. Hvis da ikke byantikvaren setter foten ned mot å rive Norem Baade-huset. At et Oslo-firma vil bygge et nytt moderne forretningsbygg midt i byen, mener jeg må hilses velkommen. Alt kan ikke bevares for evig og alltid. Byen trenger noe nytt. At Zara vil tjene penger er vel heller ingen skam, som noen later til å synes.

For meg handler det først og fremst om å skaffe Stavanger trekkplaster. De som ikke forstår nødvendigheten av det, har handlet i feil butikk. Det kan bli skikkelig gøy med Zara i byen . Folk kommer til å rase inn med Bybanen eller Bybussen for å shoppe. Jeg selv har handlet Zara i utlandet i årevis og jeg kan godt fortsette med det. Særlig hvis jeg er så egoistisk at jeg ikke vil andre skal ha disse klærne.

Jeg synes heller byantikvaren skal kaste seg over gater og hus rundt Sølvberget og ned mot Østervåg. Dette sentrumsområdet blir altfor lite brukt. Her skulle det vært perler av småbutikker, verksteder og husflid. Tett og lekkert kunne det blitt. I dag er det så som så.

Det må bli slutt med å si nei til alt. Prøv heller med det alternative ordet ja, og se hvor kjekt det blir. Jeg tror mange gleder seg til Zara kommer, så ikke ødelegg hele moroa med å være sur.
Forresten synes jeg ikke fasaden til vår kjære Norem Baade er så veldig verneverdig. Jeg savner mer de gode dynene, putene og dukene som de solgte. Det knirket godt i golvene på slutten, nytt er sikkert påkrevd.

Prostitusjonsdebatten har glødet og tatt et solid grep i avisspaltene i det siste. Så het at til og med en prostituert ga sitt bidrag med et ballegrep på en politimann. Buskene i Lendeparken er fjernet i håp om å få arbeidsinnsatsen til de prostituerte mer skjult. Problemet med denne varehandelen er at de handelsreisende tilbyr en vare som er lov å selge, men ikke kjøpes.

Problemstillingen får meg til å tenke på en butikk jeg besøkte forleden, i en fjord som har mange tyske turister på besøk. Der satt en gjeng tyskere rundt et bord i selve kolonialbutikken og drakk øl. Butikkdamen så på meg med et smil, ristet på hodet og sa: Hva skal jeg gjøre? Jeg kan ikke jage dem. De skjønner ikke at det som jeg har lov til å selge kan være forbudt å drikke. I alle fall her inne. Det blir for komplisert å forklare tyskerne, til og med på norsk, at de kun har lov til å drikke disse varene på privat eiendom. Jeg prøvde en gang, men fikk til svar: I Tyskland er alt som er lovlig å selge også lovlig å konsumere.

Jeg fortalte henne at jeg en påske, for en del år siden, måtte forklare en tysker som var på besøk hos oss at ølsalget var stengt dagen før bevegelige helligdager: «Bier ist verboten zu verkaufen auf bevegen heiligtagen»
– Warum?
– Ich weiß nicht, vielleicht Jesus gekreuzigt wurde Freitag. Med andre ord, ikke enkelt å gi en forklaring når man selv ikke skjønner Warum.

La oss tenke oss at det var forbudt å kjøpe svinekjøtt, men ikke å selge. Da hadde vi høyst sannsynlig også funnet jærbønder om ikke med svin bak hekken så kanskje med svin på skogen. Skjønner i teorien tanken med å kriminalisere kjøperen, men ser problemet med å legalisere selgeren.

Kanskje vi kunne innføre sexsalg etter vår tradisjon med bevegelighet. En prøveordning med at det er lov å kjøpe sex bare man ikke beveger seg?

«Dronningen har abdisert. Leve dronningen!» Helgen bød på det meste. Baronessen på «dametour» til Finse, hester som tapte på målstreken, liten bytur, barnepass og en elsket Hiace på vei til Afrika. Nå håper jeg at «dronningen» min får sin hete revansj der nede som pålitelig limo for velfødde turister.

Hun skal til Nigeria. Faren er nok overhengende for at de omskjærer henne, og at hun får en mindre nobel geskjeft enn jeg drømmer om. Afrika er Hiacenes skjærsild. Sånn er det med den saken.

Det startet da jeg fortalte Hormongutten om at Toyota ikke ville gjøre «jobben sin» fordi de mente hun ikke var verd det. Hjertet blødde, og gutten tok signalene. «Jeg skal finne en ny til deg, far,» sa han entusiastisk. Han har levd hele livet sitt der inne på pc-en de siste ukene. Riktignok på jakt etter billige mopeder og fancy golfutstyr. «Ja, ja,» sa jeg bare.

Plutselig ble det full fyr i ham. «Se her, far. Denne Hiacen er jo helt strøken. Den ser ny ut.» Jeg var bare måtelig opptatt av å bevege på meg. Sorgen var for sterk. Hormongutten trakk ledningen ut og invaderte meg med bildene av den nye «dama». Jo, jo. Det så faktisk ikke så verst ut, dette. «Den står sikkert i en nedsnødd bygd i Finnmark,» prøvde jeg meg. «Hommersåk!»

Nå gikk det slag i slag. Gnisten var tent. Jeg sendte et bud, og spørsmål om prøvekjøring. Lørdag byttet vi biler. Nå står det en usannsynlig strøken dame født 1992 i oppkjørselen hjemme på Sola. Pent brukt rekker ikke. Hun er nyydelig!

Vi holdt det hemmelig for Baronessen. Etter planen kjørte jeg opp foran vinduene hennes søndag kveld med nyvasket bil. Hormongutten tryglet om å få vaske henne. Er det mulig? Baronessen overvant blødende kjøttsår på hælen med et smil. Det gror. Verre er det nok at hun sovnet av utmattelse, og gikk glipp av «Skarvefesten» …

Nå nærmer det seg sommer, noe som i min familie er synonymt med høysesong for krokket.

Jeg misliker å innrømme det, men min far er en mester i spillet, og konkurrering er blodig alvor for oss Busker. Vi konkurrerer om alt, og det var mildt sagt tungt for fatter da jeg sist jul klemte inn en solid førsteplass i Geni.

Hvert år gjør jeg et tappert krokketforsøk på å banke gamlingen ned i Ecco-sandalene, og forrige sommer var intet unntak. Etter å ha omhyggelig klippet plenen, satt opp en særdeles krevende bane og valgt meg ut favorittfargen gul var jeg klar.

«Turnering!» meldte jeg truende, mens jeg hyttet med krokketkøllen mot farsan. Han løftet et øyebryn og fnyste hånlig.

Det begynte med at jeg hadde et bomslag. Min erkefiende flirte godt, og tok fatt på seiersdansen. Han har nemlig konstruert en egen dans, for å gni inn hvem som er sjefen.

Jeg svettet. Prøvde å sikte skikkelig, for å treffe to porter i en smekk. Kulen holdt god fart, men en uforutsett gresstust gjorde at den rullet til feil side, og jeg ga høylytt uttrykk for min misnøye over en slu kantklipperen.

Kneggingen til herr Busk trakk stadig nærmere innpå, og før jeg visste ordet av det hadde han fullført banen og satt i gang med den fryktede klinkingen.

Med en hæl på kulen sin, smalt han mitt gule lyn til den andre enden av hagen, før den spratt over steingjerdet og ned i naboens kompost.

Rødsprengt av sinne hoppet jeg etter, og da jeg omsider dukket fram med gamle juletrerester festet til bukselinningen pågikk seiersdansen for fullt.

Det krokketsettet gjorde seg godt på sankthansbålet, for å si det på den måten.

Jeg er enig med alle som sier vi må passe på at ikke viktige institusjoner forsvinner fra regionen. Vi må i alle fall gjøre det vi kan, selv om det dessverre ikke ser ut til å nytte. At Statoil flyttes stille og elegant østover er ikke noe nytt, det har allerede skjedd over flere år. Styremøtene blir holdt i Oslo, ikke ved hovedkontoret på Forus slik det skal være. “Lettere tilgjengelig”. Ikke så rart når sjefene kan jogge til jobben.

Det begynte med Braathens verksted og nedleggelsen på Sola. “Det skal aldri skje”, sa politikerne. Men det skjedde. Nå står hele utdannelsen for å utdanne folk som kan flymotorer i fare. Tenk på all kompetansen som da forsvinner. Ikke nok med det leser jeg om nye kulinariske opplevelser i hovedstaden. Her kommer “Måltidets hus” i utvidet målestokk, med mat, restauranter og spesialbutikker. Akkurat som det ble jobbet med i Stavanger for ti år siden. Uten resultat. Ok, det finnes et mathus på Ullandhaug, men det får aldri rette susen over seg etter mine begreper.

Vi snakker og snakker om egen fortreffelighet, helt til målinger slår beina under oss. Til og med studentene synes byen ikke er den mest attraktive studentbyen. Hva kommer det av? Er det slik at den som har begge beina plantet på jorda, står stille? I så tilfelle gjelder det å ta på joggeskoene før alle springer forbi.

Vi har mange naturgitte ressurser rett utenfor stuedøren. Jeg vet østlendinger som er på møte i Stavanger, gjerne kjøper med seg reker hjem. Og jeg er enig, de er verdens beste. Fersk fisk og krabbe, grønnsaker og salater. Vi har det alt, men på super’n finner jeg ofte visne salatblader og vakumpakket grønt. Og fisken ligger i frysedisken, med få unntak.

Jeg har i mange år sett for meg et sentralt utsalgssted i Stavanger. Det skulle ha små spesialbutikker med ost, vin, fisk, kjøtt og grønnsaker. Det skulle lukte godt og innbydende av ferske bakervarer. Og det skulle se så lekkert og fristende ut at jeg ble nødt til å handle. Det er lov å drømme.

Den som er optimist blir ofte skuffet, men har det kjekt så lenge det varer. Jeg var for eksempel sikker på at når jeg kom hjem fra påskeferie på fjellet, var det rett ut på terrassen, lett påkledd for å nyte solen og livet. Jeg fikk sjokk da jeg måtte innse at det var fem sure grader og at ulltøyet fortsatt må være på.

På fjellet er det slik det skal være, jeg opplevde minus 14 om natten, noe som gir flott skiføre i løypene utover dagen, men her hjemme, nei, det er vår og den må komme nå. “Jeg vil streike om det hjelper”, sier en dame til meg. “Jeg er så lei av det været”. Denne merkelige livsstilen med å jakte snøen når vi venter på våren, er heller ikke til å blir klok på.

Jeg er glad for noe: At blomstene jeg plantet ute for noen uker siden ennå er i live. Jeg synes ekstra synd på et lite appelsintre som står og svaier som en påvirket, druknet katt. Dessuten er det fantastisk at oliventreet fra i fjor er blitt dobbelt så stort. For noen positive planter. Riktignok kan oliventreet bli 2000 år, stakkars. Og jeg kan ta på meg en grønn kjole uten å fryse ihjel. Den passer til den grønne neglelakken. Det er de små gleder alle snakker om, og de virker.

Det skal bli bedre i helgen ifølge værmeldingen. Det er nå det. I morgen skal jeg sikkert steke vafler på terrassen, og jeg regner med å spise middag også ute. Kanskje vi skal grille? Grillen er i alle fall klargjort for en måned siden. Det var en halv dag med sol.

Det ble nesten kolonnekjøring for de som skulle kjøre over heia til Østhusvik på Rennesøy denne dagen. Der har folk store, flotte sommerhytter. Men det blir sikkert strålende vær i mai. Jeg kan nok bytte om på vinter- og sommergarderoben denne helgen. Slik at jeg er klar til solstrålene kommer og slipper å lete etter shorts og sandaler. Det haster med å lakkere tåneglene.

Episode 12:
Den første av påskehelgene var merket «Røkkebu» i våre kalendere i månedsvis. «Kjekt å få tatt noen lange turer på ski før Skarverennet,» sa hun. Jeg samtykket mens tankene gikk til det raskt minkende depotet av smertestillende varianter. Golf er en krevende idrett, men jeg har kompiser som kjenner mine handikap, for å si det slik. Langrenn med Baronessen vurderer jeg mer i kategorien ekstremsport. For meg, altså.

Det nynner på siste verset for min kjære Hiace nå. Saltet på veiene, utendørs parkering og høy alder har trigget rusten til et nivå der mekanikerne på Toyota brutalt ringer og uten omsorg i røsten forteller meg at «det vil koste mer enn bilen er verd» å begynne på den. Problemet er at jeg har et litt annet forhold til den enn de har. Salgsverdi er meningsløst i mine ører. Dette dreier seg om bruksverdi …

Men jeg er ikke dummere enn at jeg forstår at det også er snakk om sikkerhet. Nå er en snart tyve år gammel rustholk uansett et stykke ned på her-er-de-sikreste-bilene-listen, men skikkelige bremser og gode dekk er et minimum. Der går grensen. Rust er som kreft. Får den tak i for mye, så er kampen tapt.

De nye bremseklossene til min gode venn Rolfsens handyman gjorde meg litt usikker. Jeg må innrømme at den stupbratte nedkjøringen til Tonstad var i tankene mine litt tidligere enn normalt på oppturen. Frykten var ubegrunnet. Bremsene var bra, og bakken var snøfri. Det var ørlite økt dødgang på pedalen som fikk mauren til å marsjere i ryggmargen min.

«Det var veldig smått med snø her,» kommenterte hun da vi brummet forbi Sandvann. «Røkkebu ligger på 480 meter. Jeg vedder på at du kan gå på ski rett ved hytten,» sa jeg. Hun veddet imot. Og vant med glans. Vi kjørte sommerveien helt opp, og skiene ligger ubrukte i bilen fortsatt. Det var vel verd en 200-lapp …

I går leste jeg om en stakkars fotballproff som klaget over et altfor tett kampprogram. Han trodde at verken andre idrettsutøvere – eller dyr (!) – hadde akseptert belastningen ved å være fotballproff. London-klubben han tilhører brukte i fjor 735 millioner kroner på lønninger. Hvordan har arbeidsgiveren hjerte til å utbetale så lite?

Jeg tipper han både ble massert og matet av sin modellkone mens han satte ord på sin sjokkerende hverdag. Jeg vil tro agenten (les: finansrådgiveren) kjølte ned hans ansikt med pundsedler som ansiktsvifte.

Men jeg klager ikke. Av mange grunner. For det første er det helt fortjent at fotballspillere tjener de de gjør på fotballen. Hvis fire-fem milliarder mennesker alle drømmer om å bli flueforsker i verdenstoppen, så blir millionlønningene til verdens 200–300 beste flueforskere deretter. Spesielt hvis 4,7 milliarder mennesker betaler for å se de beste flueforskerne i verden i aksjon (seertallet til Premier League i fjor) hver uke.

Dernest kan jeg ikke klage siden jeg selv lever ut proffdrømmen. RA-jobben kommer liksom utenom. På Facebook finner du hundrevis av bilder fra mitt siste proffopphold i Tyrkia før påske. Hotellet vårt skal ha kostet milliarder å bygge. Chelsea-eier Roman Abramovitsj eide både nabohotellet og stadionet vi trente ved. Kostet noen milliarder det også.

Hotellstaben sto på pinne døgnet rundt i all inclusive-tilværelsen min. Special massage for you, sir, sa massøren før han oljet meg inn en times tid. Deilig. Og velfortjent. Fire-fem timer ved bassenget hver dag tar på. Ekstra velfortjent var massasjen etter min duell mot hviterusseren som driblet rundt med det spanske topplaget Villareal. Men Solas høyreback kom han ikke forbi.

– Sandnes Ulf er mye svakere enn hviterusserne, sa vår trener før vi møtte Tommy Høiland og co. til treningskamp etter Tyrkia-hjemkomst. Resultat? 14–0 til et svekket Sandnes Ulf. Og en proffdrøm lagt på is. Så nå må jeg tjene meg søkkrik i en annen bransje. Hva med flueforskning?