Etter som året er i ferd med å ebbe ut, er det morsomt å ta et skråblikk på 2011. Jeg synes likevel det er vel drøyt å sette kveldens dessert på skrå slik radiokokk Lise Finckenhagen foreslår. For eksempel å sette glassene med pannacotta på skrå i en eggekartong i kjøleskapet. Desserten blir da ekstra festlig ifølge henne. Selv tror jeg noen gjester vil føle velkomstdrinken i sterkeste laget.

Jeg tror jeg skal holde meg unna det meste som gjør meg ustø i kveld ettersom jeg spanderer på meg de høyeste hælene jeg noen gang har eid. De skal ha sin debut denne kvelden. Erfaring fra de siste nyttårsfester sier meg at dette går godt, da det meste av festen skjer ved bordet. Veldig få havner under, disiplinerte som vi blir ved årene. Bonusen er en løsthengende kjole og hatt på skrå.

“Dæ hælle æ mæ dæ i", lyder ut av lokalradionen. Jeg ser det nye konserthuset søker navneforslag og må si meg enig i at “Pengesluket” er et godt forslag. Særlig siden det holdes hemmelig hvor mye det koster å drifte herligheten. At bygningen i tillegg ser anonym og lite spennende ut, inspirer i alle fall ikke meg til noe utagerende forslag.

Fikk også med meg de siste værutfordringer, som politikerne kaller det, lags vestlandskysten. Jens, som måtte avbryte lesningen av boken han fikk til jul, for å kommentere værets ødeleggelser nord for Sinsenkrysset, forsikrer at skal noe bli bedre, er det alle vi, Norges befolkning, som må ta kostnadene. Er det ikke vi som betaler alt allerede? Til og med hvert steg han tar.

Jeg synes vi betaler nok skatt, om det blir det siste jeg sier i dette året. Og jeg blir ganske lei over at kommunikasjonen i landet er så dårlig, når vi er så rike. Det nytter ikke å ha landets blåeste øyner når nettet ligger nede og bilene stamper i kø. Det er dårlig økonomi. Også seminarer i offentlig regi, kan sikkert begrenses. Det skjer ikke noe likevel. Ok at jeg er en utålmodig person, men jeg synes alt skjer i for langsomt tempo. Det må være måte på utredninger og høringer.

Ellers er alt såre veil, og neglene er lakkert. Håper alle får en fantastisk nyttårsaften. Send rakettene på skrå.

I år valgte jeg bort «kjendisjulebordet» på Sola med Johan Golden, Åsleik Engmark, Kjartan Salvesen og andre trekkplaster til fordel for en arabisk helaften på Egenes. Det angrer jeg ikke på, selv om både ganen, magen og hoftene fikk kjørt seg grundig i løpet av natten.

Til mitt hell er jeg blant de utvalgte som får delta på denne celebre begivenheten som finner sted en mørk og stormfull aften hvert år før jul.

Historien forteller at verten alltid har hatt et nært og kjært forhold til kebab, og han liker også å kle seg opp og gå inn i roller som ligger langt unna hans daglige virke i hvit legefrakk. Ved å slå sammen kebab og utkledning, ble «kebabfesten» skapt. De første årene var kleskoden «den arabiske verden» og folk kom som både faraoer, vise menn og haremskvinner.

«Kebabfesten» har eskalert. I kjent stil skal stor bli større og mye bli mer, så i år marinerte verten hele 12 kilo kjøtt – både kylling, lam, svin og årets «variant», rype – sammen med flere hundre fedd hvitløk, kruttsterke sauser og bitte litt salat. Også på utkledningsfronten tar det av. Verten hadde skiftet fra fjorårets faraokostyme til gangsterstil med hvit singlet, tykk bart, heftige gullkjeder og dongeri med kraftig sagging. En arabisk prins med maskara i barten, forførende tykke øyevipper og rikelig med eyeliner dukket også opp, og prinsen måtte flere ganger forsvare seg mot overivrige haremsdamer som tafset på hans frekke gulltights.

Jeg var prinsen!

Det ble en multikulturell aften der blant andre en belgisk kardinal, Snøhvit, en frekk nissejente og en flott alv, Døden, en skotte, en tysk soldat, Per Inge Torkelsen/Dag Solstad, et par sjeiker og flere haremsblomster koste seg med fantastisk kebab, fortryllende drikke og forførende toner langt ut i tusen og én natt …

I en måneds tid opplevde jeg at kona oppførte seg som det var ett eller annet hun vil skjule for meg. Ikke det at jeg kunne ta henne på noe konkret, men det virket litt mistenksomt at hun dempet stemmen i telefonen hver gang jeg kom inn i rommet. Ikke mindre mystisk, når hun som ellers aldri springer, la på sprang ut av rommet når telefonen ringte. Jeg kunne spørre: – Hvem var det som ringte? – Det var Cecilie (min datter). – Hva ville hun? – Nei, det var ingen ting. – Har hun begynt å ringe for å si ingen ting? – Nei, det var bare … (etterfulgt med en avledningsmanøver som:) – Har du husket å ta ut søppelspannet? Det er den brune dunken i dag. Jeg er, for den som vil lure noen, så praktisk anlagt at når jeg kommer tilbake så har jeg glemt hva vi snakket om.

Så viste det seg at etter en måned med diffuse telefonsamtaler og kryptiske meldinger kulminerte det hele med et overraskelsesselskap, fordi jeg feiret et rundt tall. Jeg er en ihuga motstander av å feire mine egne bursdager, derfor kom jeg også i beste tro til min datter om at jeg kun skulle sitte barnevakt. Innrømmer at jeg har problemer med å ta hint. Selv da jeg møtte min svigersønn stivpyntet i dress i døren og kunne skimte et langbord oppstyltet til fest, var jeg fortsatt overbevist om at jeg kun skulle sitte barnevakt. Bange anelser fikk jeg først da et tjuetall gjester kom stormende inn og ropte gratulasjoner. Kjekt er det å sitte barnevakt, men da syntes jeg at antall innkalte barnevakter var en smule overbooket og ikke minst overdrevent oppstemte.

Slike overraskelser kan fungere som medisin i hverdagen. Men medisiner også har sine bivirkninger. Her ble bivirkningen en form for paranoia. Min kone som jeg trodde ikke kunne lyve for meg viste seg å være rene håndverkeren på løgner. Når hun i dag tar telefonen og sier: – Det var din datter som ringte og spurte om jeg kunne hente henne. Da sier jeg: – Og det vil du at jeg skal tro?

Jeg gleder meg alltid til jul, så barnslig er jeg. Og jeg blir skikkelig skuffet om det ikke ligger noen gaver til meg selv under treet. Jeg er blitt litt bedre enn før med klemming på pakker og sånn, men jeg er ikke helt fri for det ennå. Derfor blir jeg litt lei av alle som syter og klager over julen og juleforberedelsene. Håper alle får lønn for strevet, for nå er selveste julekvelden her.

Jeg synes også det er kjekt å gi, ikke bare å få. Det er sant. Jeg håper jeg aldri blir så mett av dage at jeg ikke ønsker meg noen ting. Om skapene er fulle, går det jo an å ønske seg opplevelser. Forresten, det skal godt gjøres at skapet er så fullt at ikke en liten ting kan presses inn. “Tog du an?”.

LO-sjefen vil vi alle skal “flåtte” oss med en ekstra gave i år for å holde hjulene i gang. Selv gir han bort myggnett og geiter. Typisk han, under sengen har han gjemt alle de ordentlige gavene og på de fleste står det til Roar. Hvis jeg pakker opp en geit, blir jeg nok forfjamset for det er mest sauer her jeg bor, og hvor skal jeg ha den? Begge er forsåvidt ålreite dyr, men egner seg neppe som julepresanger under treet. Men vi skal være snille mot alle som ikke har det så godt som Roar og Jens og de. Ekstra snille skal vi være i julen, også mot svigermor. Helst ikke gi geit, for det kan lett misforstås.

I tillegg til julen liker jeg snø og feirer gjerne julen på hytten. Nærmere stjernene kommer jeg aldri, spesielt julaften lyser de ekstra. Stikk nesen ut og legg merke til den spesielle julaftenluften. Det blir mye mat og kos i julen, men de dagene er tillatt. Slankebladene kommer ikke før om en uke. La oss leve og kose oss. Den som vasser i snø, brenner kalorier.

Onsdag snudde solen. Rette veien og full fart framover.

Det strides stadig om global oppvarming og menneskeskapt klimakrise. Noen mener ekstremværet kan vi takke oss selv for. Andre kommer fort på banen og hevder det er solsystemet, atmosfæren og at endringer over århundrer er helt naturlig. Statsministeren har for sikkerhets skyld tatt turen til Sydpolen for å sjekke forholdene der. En ny avgift ligger i kjømda.

Selv er jeg i gruppen “vet ikke”. Det er rett og slett for stort for min hjerne. Men en ting er jeg temmelig sikker på, mye annet er menneskeskapt. Bare ta smørkrisen, finanskrisen og biffkrisen. Disse krisene er skapt av politikere og finansfolk og noe vi egentlig ikke trenger. Jeg lurer på hva de egentlig holder på med. Har de for lite skikkelig ting å ta seg av? Er det “Niels og Blåmann” som er lektyren. Min egen krise er også menneskeskapt og skyldes uansvarlig julehandel, julemarsipan og krumkaker, men den tar jeg selv ansvar for. Jeg hadde også tatt skylden på meg hvis jeg hadde skulket miljøkonferansen i Durban for heller å dra på Safari.

Melkekua Bella smiler midt i drøvtyggingen over at livet er forlenget med minst to måneder. Hun presterer liter etter liter ekstra melk for å sikre smørforsyningen til folket. Det går igjen utover kjøttproduksjonen og lørdagsbiffen. Jeg husker en tid det var svære smørberg på lager og at produsenten ikke visste sin arme råd. Bøndene måtte hente ost tilbake. Det er som tidligere statsminister Gro sa: “Alt henger sammen med alt”. Akkurat nå har vi lykkelig kyr og lykkelige bønder.

Det er dumt å lure folk. Er spent på når Lyse og de andre strømleverandørene finner tiden inne til å sette opp strømprisen. De finner alltid en årsak. Hørte det skulle være opphold en time i ettermiddag. Kanskje til og med sol, men bare et kvarter.

Jeg lurer ennå på om julenissen finnes. Selv om jeg bor godt, har jeg en tomt som skulle bebygges. Ser leder av byutvikling i Stavanger vil raske på planlagt utbygging et steinkast ifra vår tomt på Madla. Men nei, ikke vi nei. da blir det for mye trafikk. Etter årelang venting ser jeg ingen løsning på et menneskeskapt problem. Kan dette skyldes stratosfæren?

Islamistpartiene som vant første runde av valget i Egypt vil få fart på turismen igjen. Det skal de gjøre ved å nekte turistene alkohol, forby bikini og nedlegge forbud mot at turistene bader sammen med det motsatte kjønn. Det er også foreslått å pålegge islamsk slør på utenlandske turister. Azza al-Jarf fra Det muslimske brorskapet talte til en jublende folkemengde ved pyramidene i Giza, der temaet var å blåse liv i turismen igjen. Der sa han følgende: «Turister trenger ikke å drikke alkohol når de kommer til Egypt, de har mer enn nok av det der de kommer fra. Turistene kommer for å se oldtidsminner, ikke for å drikke alkohol.» Halal-turisme har blitt det nye begrepet i Egypt.

Så sant, så sant. Det er vel også akkurat det vi nordmenn er kjent for når vi søker våre turistmål. Vi har jo tradisjon med å komme i dannet flokk ut av charterflyene. Klin edrue etter et sunt måltid med vitaminrik juice, hvor vi løfter blikket allerede i ankomsthallen i et sug etter kulturminner. Mange av oss foretrekker til og med å jogge til hotellet med koffert for å holde kondisjonen på topp. Tenk da å komme fram til hotellet for så å kaste seg ut i bassenget med buksene på. Være seg selv ved bassengkanten uten at noen kvinner sender deg spydige blikk. Sitte der på hotellet om kveldene sammen med kamerater og skåle med grønn te mot høyt blodtrykk og diskutere dagens kulturelle opplevelser.

NRK skal lørdag sende en reportasje fra den kvelden Rogalands Avis tilfeldigvis hadde julebord i Stavanger. I et lite klipp fra filmen som skal sendes uttrykte en ambulansesjåfør seg på følgende måte: «Hadde alkohol blitt oppfunnet i dag ville det ha vært forbudt». Her må jeg legge til at mer enn alkohol hadde vært forbudt hvis det ble oppfunnet i dag. Alt fra plasthansker til bunadssjal, barberblad, brødkniver, søtsaker og salt for å nevne noe. Motorsykler uten sikkerhetsbelte ville det ha vært lange fengselsstraffer for.

I år er jeg tidlig ute med å lade opp til jul. Allerede her om dagen var jeg ute og spiste julekaker og moltekrem. Jeg har også tatt for meg av julegløgg og andre juleaktiviteter. Det lille juletreet utenfor inngangsdøren har flere ganger blåst over ende, i dag knuste stjernen like godt selv om den var bundet til toppen med tau. Her gjelder det å klamre seg fast.

En venninne kjente gikten knirke straks hun landet på Sola etter ferie i sol og varme. Jeg er redd for uten gode trygdeordninger hadde landet vært fraflyttet. I flere dager har jeg vært Bambi på isen. Heldigvis har jeg kommet fra det med liv og lemmer i behold. Hva kan jeg så gjøre for å lade opp til et godt juleliv mens regnet pisker mot ruta. Jo, jeg tar en kikk på gamle juleplater og tørker støv av Bettan og Jan Werner fra 1999.

De synger så vakkert at jeg må skru opp lyden, Jeg tenner peisen og flere stearinlys mens musikken fyller stuen.Litt mer rocka jul blir det med “Home for Christmas” med blant andre Elton John, The Supremes og rappejul med Kurtis Blow. Min favoritt “Driving Home for Christmas” med Chris De Burgh er også med. Den setter skikkelig fart på julestemningen. Reagerer jeg ikke på den, må jeg være stivfrossen, så å si død.

Neste par ut kan bli “Räven raskar över isen” med svenske Lennart Swahn eller “Ja, jag tror att tomten finnes” med Wenche Myhre og Christer Sjøgren. Her er mye godt stoff slik at jeg blir litt som en nisse selv, og får lyst til å være snill og god.

Ikke skal jeg nevne trafikkale problemer, men med selvsyn så jeg nylig den gedigne utbyggingen i Tananger og tankene går til Tjensvollkrysset. Jeg går også glatt forbi høye direktørlønninger på sykehuset. Pendlerbolig? Hvis det ikke passer å bo her, kan han flytte. Jeg skulle tatt jobben for halv pris.

Åh, nå drømmer Bing Crosby om hvit jul akkurat som han har gjor i alle år. Hvit eller ei, jul blir det, det kjenner jeg på meg.

Det er rart med det, men av en eller annen grunn kommer vinteren like uventet på oss som bor i Stavanger hvert eneste år. Når snøen faller i Nord-Norge, så kommer det ikke et pip fra den kanten, i en landsdel hvor de betrakter orkan som middels godt tørkevær. Men i Stavanger kommer snøen like uventet som om solen skulle titte fram på sommeren. Med sommerdekk og frost på frontruten og issvuller i låsen så står vi der etter den første frostnatten, like oppgitt og overrasket som en førskolelærer foran sin nedbrente barnehage.

Men når sant skal sies så er det heller neimen ikke lett å forutsi været i dette landet. I oktober fikk vi det første snøfallet i fjellene som gjorde at forsikringsselskapene truet med avkortet dekning av bilforsikring. Representanter fra NAF ba innstendig om at folk som skulle ferdes over fjell måtte se å bruke vett. Vi brukte det vettet vi har og skodde bilen med piggdekk siste uken i oktober og dro til vår hytte på Sunnmøre. Der satt vi med 21 grader i kortbukse på terrassen og tittet ned på vår bil som var klokelig skodd med piggdekk og omkranset av nyutsprungne prestekrager.

Det var som en bonde på Vigra en gang sa i Dagsrevyen da noen fugler hadde fått unger i februar. Han ble spurt om han trodde fugleungene kunne overleve vinteren. «Ikkje noko problem med vinteren berre ikkje sumaren tek dem.»

Siden vi leier ut vår hytte til folk fra middelhavslandene så får vi ofte følgende forespørsel. «Hvilken uke i juli eller august er det mest stabilt vær i Norge?» Stabilt?, en uløselig quiz.

I fjor var det mest stabilt i september, mens i år var det mer stabilt og varmt i slutten av oktober enn i juli. Vi må nok innse at vi bor i et land som er høyst ustabilt. Det eneste som er stabilt er yr.no som er stabilt ustabilt med tanke på sine værvarsler.

Er dette kvelden du virkelig kan slå til med finklær? Så gjør det! Julebord er en gyllen anledning til å kaste arbeidstøyet i veggen og trekke på seg glitter og stas. Jeg har vært på en del julebord i mitt liv, og ser tilbake på det med den største fornøyelse. “Uff, julebord, nå igjen”, sier de blasserte. “Aner ikke hva jeg skal ha på meg, vet ikke om jeg gidder å gå”. Bortskjemte drittunger.

Det er flott når arbeidsgiver inviterer til fest, og det er gøy når kolleger kan treffes utenfor jobben. Ikke kommer jeg på noen graverende hendelser heller. Litt i overkant av det ene og det andre, må vi snerper tåle. “For mye av det gode, er helt topp”, sitat fordums glamoure Mae West. Det er jo et år til neste gang. Om strømpebuksen rakner og hælen brekker er jo ikke verdens undergang. Å se journalistkolleger fint dresset er jo bare et sjeldent og vakkert syn i seg selv.

Så kommer dansen. Nå må dere kommer dere ut på dansegolvet, gutter. Jeg er så trøtt av at vi jenter må danse med hverandre mens dere står og henger i baren med de tøffe trynene på plass. Det er slett ikke tøft å ikke kunne danse i dag. Det har hendt jeg har ryddet opp i slike situasjoner og dratt jyplingene etter håret ut på dansegolvet. Siden har jeg blitt takket for det. Ta et dansekurs til neste julebord.

De som danser, drikker mindre. I tillegg slipper de å gå på trening dagen etter. Bare se så slanke og flotte alle er som var med på “Skal vi danse”. Nå som jeg så å si har sluttet på jobb, blir jeg ikke invitert på julebord lenger. Da er det bare å lage sitt eget julebord og invitere gode venner til mat og drikke. Også da går det an å pynte seg til trengsel.

I tillegg er her fri bar på impotert vare og folk kan danse så løye de vil. De kan også fortelle historier over kanten og vel så det. Og ingenting kommer i avisen etterpå. Det er ikke bare i offentligheten det brukes munnkurv.

Vi er fritatt lukningsvedtekter og gjestene blir ikke kastet ut før vertskapet finner det nødvendig. Til nå har ikke det skjedd. Alle har komt seg hjem i sjebelig forfatning. Det er ikke lurt å gå over isen når det ikke er noe is. Motto: Det blir gyselig kjekt.